En sitron på hjul...

- om den spesielle karriéren til Knutsen-Taunus'en

(hentet fra en tysk side, og oversatt etter beste evne...)

 

Da Ford slapp den nye Taunusen på markedet i 1970, var det få som kunne forestille seg at den skulle bli en suksess. For mens biltestene var tildels negative, hadde kjøperne hendene fulle med å skrive klagebrev.

I tillegg tildelte ADAC (tyske NAF) Taunusen sin "Sølv-sitron", en pris som gikk til "årets verste bil". Alt dette til tross solgte Ford anseelige 1.1 millioner eksemplarer av bilen fram til ny modell kom på markedet i 1975.

For Taunus'en hadde med seg noen forutsetninger for å bli en suksess. Det som kunne sees i utstillingsvinduene i september 1970 var et tiltalende karosseri med lekre kromdetaljer. Og prisen lå betydelig under prisen på en standard Opel Rekord.

Knutsen-nesen

Den hadde også dette framspringet foran på panseret og grillen, som raskt ga denne utgaven navnet "Knutsen-Taunus". Navnet har den etter Semon Emil Knudsen som fra 1968 til 1969 hadde en kort gjesteopptreden i sjefsstolen hos Ford.

Siden utviklingen av den nye Taunusen kom mens han var sjef, fulgte han utviklingen tett. Og det er først og fremst Knutsen som var ansvarlig for at frontpartiet på den nye Taunus'en ikke lenger var rett, men skulle ha et lite framspring.

Karosseri- og utstyrsvarianter

Ford tilbød en variasjon i karosseri-, motor- og utstyrsvarianter som var helt uten konkurranse dengang. 40 mulige sammenstillinger sørget for valgets kvaler.

I tillegg til to- og firedørsutgaver fantes det ikke bare en stasjonsvognutgave men også en coupé. I tillegg til dette kom alle utstyrsvariantene: basis, L, XL, GT og GXL - der den siste var en sammenblanding av GT- og XL-tilbehør.

Motor

Og når alt dette var klart, måtte man velge motor. I tillegg til den vanlige firesylindrede motoren hadde Ford det som ingen andre kunne tilby i denne prisklassen; en ekte sekssylindret motor.

I begynnelsen kom denne som en toliter, i 1971 kom en 2.3-liter med 108 hk, noe som var ganske friskt dengang. Motoren sørget for at den ca 4.25 meter lange bilen aksellererte fra 0-100 på omtrent 11 sekunder og den fikk det lite aerodynamiske karosseriet opp i en fart på 173 kilometer i timen.

Alt dette, sammen med et design som falt i smak, ga Ford fulle ordrebøker selv om biltestene forlengst hadde skjøvet bilen fra seg. I sammenligningstester hadde Taunusen fast plass - nederst.

Særtrekk

Mange kjøpere hadde imidlertid ikke tid til å sette seg inn i slike tester, de var opptatt av ganske andre særtrekk ved bilen. De nye eierne klaget over motor som lakk olje, seter som knirket, pyntelister som manglet eller bremser som pep.

Nytt i 1974

Selvfølgelig jobbet Ford med forbedringer, men grunnleggende nyheter kom først i 1974. Utseendet på dashbordet ble endret til datidens standard, og framfor alt hadde man lagt vekt på selve drivverket. Ford annonserte stolt at avstemming av fjærer og støtdempere var betydelig forbedret, og i tillegg skulle et ekstra stabilisator-stag bak sørge for bedre kjøreegenskaper.

"Taunus 1975-modell - i denne gjemmer det seg en ny bil" sto det i annonsetekstene, men dette ville biltestene imidlertid ikke underskrive på. De mente at gjennomgangen slett ikke hadde ført til en perfekt bil så langt.

Slutt i 1975

Det var ikke én grunn alene som førte til at salgstallene stupte nedover. På denne tiden var det oljekrise og bilfrie søndager, så i 1974 ble det solgt kun 138.000 Taunus'er. Året før hadde tallet vært dobbelt så høyt.

Med færre solgte biler kunne ikke "Knutsen-Taunus'en" lenger støtte seg på forbedrede salgstall, og en periode var over. Det som ventet, var en nyere Taunus - uten nese og uten like stort forbedringspotensiale.

Kilde: dpa/gms (eVITA)

 

Tilbake til teknisk info